SISTE DEL – Skorpioner i Sommer Blues!

I dagens samfunn er vi oppdratt til å se på ubehageligheter og utfordringer som noe negativt og uvelkomment - vi skyr dem og ser på det som nederlag. Vi utsetter for ofte å håndtere problemene, og venter til det har hopet seg opp.Vår personlige utfordring er hvordan vi forstår disse utfordringene: Hvis du er vant til å motta skorpioner fra dine nærmeste (Lukas 11:11-12), er det kanskje logisk at du også tilskriver Gud som en opphavsmann for alle problemer, i form av straff for noe man har gjort, eller generelt bare humørsyk. Hvis du samtidig er indoktrinert til å oppfatte vanskeligheter som nederlag av samfunnet og kulturen rundt deg, er det kanskje logisk at du proklamerer verdens undergang og kaster inn håndkle når det hoper seg opp. Men 1.Joh 5:4 sier (DNB 1930): 

For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. 

Djevelen er vår erklærte motstander, og ekspert på å bruke vanskeligheter og utfordringer for å ødelegge for oss. Ved hendelser, andre mennekser eller byråkrati - kunne kanskje noen tillegge. Spørsmålet er hva dette gjør med hvordan du tenker! Hvis det fører til at du bindes og begrenses fysisk, psykisk og/eller sosialt, har du fått stålet din frihet fra deg. Hvis en situasjon har ført deg over i stagnasjon, er dette i sannhet en destruksjonskraft! Vi må ta tilbake vår frihet, det som er vår fødselsrett! 

Derfor er vi svært interessert i hva Gud ønsker for oss: Her står de virkelige faktiske situasjonene i kontrast til troens sannhet. Vanskeligheter er virkelige, de er fakta, ikke å misforstå. Det er en annen dimensjon vi snakker om. Den er basert på hva hva Bibelen sier. Det er nettopp i disse vanskelige situasjonene Gud opererer. Han skaper liv der det er død. Det er det Åndelige Liv som opererer inn i vårt fysiske rom. Derfor er vår tro absolutt konkret og praktisk orientert. Gud bruker nemlig disse situasjonene som en katalysator for vår personlige suksess, for at vi skal oppleve mestring. Vanskelighetene er ikke iscenesatt av Gud for ”å trimme” trosmuskelen. Men Han vil bruke dette – uavhengig av hvem som er årsaken til elendigheten – for å utvikle vår TRO! Derfor er utfordringer i hverdagen ikke noen skam, men muligheten for et "karriæresprang" - om det kan kalles det. Problemene i livet er derfor ikke herre over oss, da vi er opmerksomme på at Gud er med oss og ikke mot oss - som Romerne 8:31 sier i respons til denne problemstillingen. Det er å merke seg at teksten sier hvem og ikke hva.

Hva skal vi da si om alt dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?

Det er akkurat her Gud synes! Som en venn og ikke som en skorpion. Han er styrken i vårt daglige kaos, når vi står i seier på tross av, ikke på grunn av. Seier kommer aldri på et blankpolert ytre. Kjære venn! Det er ikke din egen eller min egen kapasitet til å løse det som er uoverkommelig, det står og faller på. Da setter vi – som det står i Galaterne 5:4 – Kristus til side, og blander egen kapasitet inn i det Gud kan gjøre for oss. Vi gjør selvsagt det vi kan, men kunsten er samtidig å stole på at en kjærlig Gud har rom til mer enn gjerne være tilgjengelig for akkurat DEG! Det kalles tro, på grunnlag av håp, med forståelse av den kjærligheten Gud har.

Et yoga-mirakel: Å innta hodestående (Śīrṣāsana)!

Min store drøm som ungpike var å stå på hodet. Jeg prøvde meg noen ganger som liten. Eller… jeg kreket meg opp på hodet i en sofa med bena opp mot veggen. Det kan knapt kalles hodestående. På yoga-språket kalles hodestående Śīrṣāsana, kjent som kongen av alle posisjoner. Så fulgte en tid i voksen alder da jeg eksperimenterte med ”tri pod” hodestående med knærne hvilende på armene/albuene. Målet var å få bena rett opp, uten støtte!

Først på yoga retreat i Virginia, USA i oktober 2012 skjedde noe spektakulært. Her skulle – som seg hør og bør – slike posisjoner (asanaer) utforskes, selv om det i seg selv ikke var det overordnede målet. Med assistanse fra en av lærerne, Jo Ann Bauer, fikk jeg stablet meg opp i en slags hodestående. Det var ikke mye å skryte av: Jeg sto vel kanskje 2 sekunder og deiset ned i bakken igjen som en prematur sufflé. Som du kanskje skjønner; jeg hadde ingen anelse om hva som foregikk med kroppen og lemmene mine.  Men jeg hadde i hvert fall hatt bena rett!

Men noe startet å vokse seg større i hodet mitt! En idé om at dette faktisk var mulig – og at jeg hadde evnen til å oppnå noe så stort. En prosess, som tidligere hadde vært spredte oaser av hendelser, var i ferd med å ta form. Jeg hadde til da hatt en teoretisk forståelse om hvordan jeg kunne gjøre det, kroppen hadde vært med på noen fysiske eksperimenter, men jeg forsto det ikke med hjertet. Det var en steil barriere å stole på at dette var mitt. Men som Johannes åpenbaring 8:13 påpeker, var Jesus allerede min, og gitt for min skyld før tidens begynnelse. Det vil si at provisjonen allerede er gitt. Uhyre vanskelig å fatte med kropp og sinn som lever og ånder i ”nuet.”

På samme måte som Jesus sa til sine disipler før Han dro opptil himmelen i Joh 14:18-19, var jeg ikke overlatt til meg selv! Dette var både fysisk, mentalt/emosjonelt og åndelig. Jeg var i en fysisk og mental prosess, supplert av en åndelig utvidelse av min horisont av hvem jeg faktisk var i Jesus. Åndelig i den forstand at jeg hadde sannhetene lagt i meg ved den Hellige Ånd fra før tidens begynnelse. Prosess i form av at det var noe gitt som skulle etableres i både kropp og sinn. 

I mars 2013 så jeg på en læringsvideo fra TheLittleWay laget av en av mine kollegaer og mentorer i USA, Stephanie Moors. Denne videoen tok for seg hodestående på 4 minutter, og på et merkelig vis var det som om noe datt ned i hjertet mitt. Det var som om Gud sa til meg at det har hele tiden vært der, og nå er du klar! Likevel, skulle det gå nesten en måned før det ble manifestert. 

Hele denne måneden kom bildene fra videoen tilbake. Da det hadde gått nesten 4 uker, våknet jeg opp en dag og visste; ”I dag klarer jeg det!” Jeg hadde allerede fått hodestående til, før jeg hadde gjort det. Det ble en virkeliggjøring av at Han var i meg, og jeg i Ham (Joh 14:20). Jeg tok meg god tid, spiste frokost, koste meg, og leste i Bibelen. Det fantes ikke hastverk, for dette var mitt! Det var ikke noe jeg kunne miste.

Da jeg endelig prøvde meg, etter å ha sett på videoen igjen, falt jeg… Men det gjorde ingenting, det var virkelig selv om det ikke var fysisk enda. Jeg prøvde tre ganger, og hver gang jeg falt sa Gud. ”Reis deg, prøv igjen!” Som Jesus sa til mannen som hadde vært lam i 38 år i Joh 5:8:” Reis deg, ta sengen din og gå!” 

Ingen kan si noe slikt med mindre man ser forbi kropp og sinn (ikke overser!), og til det som allerede er der ånden. En ubegrenset provisjon i Jesus selv. I april 2013 ble det min tur til å innta denne allerede gitte sannheten med kropp og sinn ved hjelp av min lille hodestående! At jeg i min egen fysiske kraft ikke er nok, og hvor stor Gud med sin kraft kan virke i meg. En demonstrasjon av det Paulus skriver i Romerne 7:24 Å, elendige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Det ble en faktisk opplevelse som ble en del av min erfaring om hvordan selv små ting er viktige for Gud i kommunikasjon med meg. At jeg er en ny skapelse, og min identitet er i Kristus. Som MSG skriver i 8:1 En ny kraft er i omløp. Det er de små skritt på vei til et nært og personlig forhold til Gud. Hjerte til hjerte!

I`m a Barbie girl?

http://www.youtube.com/watch?v=ZyhrYis509A

Jeg vokste opp på 70-tallet, der Barbie avspeilet 50-tallets idealer av Miss Univers og den «perfekte husmor». Idealer som møttes i en fatal sammensmeltning rundt den 2 cm smale midjen hennes. Men jeg hadde bare én Barbie. Jeg hadde riktignok en annen dukke som het Diana. Problemet var at hun var mørk og så nesten normal ut, og under lek ble det alltid heftig krangel om dukkene.

Gjennom Barbieidealet hadde det allerede i barndommen fått feste seg en rå løgn; et umulig skjønnhetsideal, der Barbie ble et bilde på en begrenset ressurs og et uoppnåelig ideal. I realiteten er hun enda en falsk representant for kjærlighet, samt på hva som er kilden til kjærlighet.

Kjærlighet kan ikke hvile på et perkeft ytre, for vårt ytre står i kontinuerlig forfall. Dette blir noe som bygger på en betinget kjærlighet: Å måtte holde "high maintenence" på et ytre i stadig forfall for å oppnå andres anerkjennelse. Dette skaper frykt for å vise hvem man egentlig er, og fører til at man aldri tørre å slippe noen inn på seg for ikke å bli "avslørt"! En kvinnelig Don Quijote i døgnkontinuerlig arbeid...

Kjernen er altså løgn, der frykt for andres tanker og meninger om en selv blir underliggende motivasjon. Et brutalt åk, der et sammenlikningsuhyre styrer ord, tanker og handlinger (Joh 10:10).

Det er noe av dette som Jesus adresserer i Luk 6:41. Der vi skynder oss å se flisen i andres øyne, i redsel for avsløring av bjelken i vårt eget. Denne opphøyelse av oss selv på bekostning av andre er i realiteten en desperat handling. Paulus sier også i Gal 6, om å gå ydmykt frem i korreksjon. Rundt neste sving kan det være oss selv dette gjelder. Vi er rett og slett ikke så Barbie som vi tror!

Men vi er jo oppfostret til et liv av gjøremål og ytre prestasjoner!
Noe av det vanskeligste å tro er at Gud elsker oss uavhengig av vårt ytre, men ser på oss i ånden. Det er kanskje fordi vi oppfatter Gud som et menneskelige vesen, og sammenlikner Ham med hvordan våre egne tanker, ord og handlinger fordømmer oss selv eller andre. Sannheten er at fordømmelse er ikke Guds arena.

Dette har jo ikke noe godt i seg. Derfor vil våre tanker, ord og handlinger alltid være en vei for Satan - heb.Anklageren - til å trekke oss ned i fordømmelsen. Djevelens rett til å anklage oss er derimot tatt bort gjennom Jesus, men han er en frekk fant; han prøver på alle måter å binde oss i våre svakheter og nederlag. Gjennom tradisjoner, ideologi, kultur, religion - ja, han opererer gjennom alt som har med mellommenneskelige bånd å gjøre. Uoppnåelige Barbie-idealer er en del av denne taktikken og løgnen, som vi så lett faller for.

Men vi kan hvile, og puste lettet ut! For vi er allerede elsket i Jesus Kristus, vi er allerede godkjent ved Ham og Hans gjerning (Ef 1:6)! Den som er kilden til denne uforpliktende kjærligheten, Han som har godkjent oss, er vår Pappa Gud! Hans kjærlighet er i tillegg utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom 5:5)!

Vår kropp er dermed dyrbar og noe som skal ivaretas med omhu, fordi den er Den Hellige Ånds tempel (1.Kor 6:19-20) og vi er skapt i Hans bilde (1.Mos 1:27). I tillegg er vi i Kristus Guds barn, en relasjon som går mellom vår ånd og Guds Ånd. Ikke gjennom hva vi gjør eller ikke gjør! Å ære kroppen og tankene gjennom kraften av Guds levende Ord, gir visdom til å behandle oss selv og våre medmennesker på en verdig måte - som Guds enestående skapninger!

Guds verden er på denne måten radikalt anderledes, og setter verdens idealer gjennom gjøremål på hodet! Gud, ved Jesus, er rett og slett Kjærligheten inkarnet i et menneske - som har godtatt oss i kjærlighet og uten betingelser. Og kjærlighet bærer liv. Derfor hører heller ikke frykt og fordømmelse noe sted hjemme i Guds verden. Frykt skaper død, og ikke liv.

Vi kan altså proklamere at vi slett ikke er "a Barbie-girl", men et elsket barn av Gud. Våre handligner og ytre står ikke til vurdering, men det Jesus allerede har gjort for oss: Nåden i egen person er gitt til hele verden (1.Joh 2:2) og kan tas personlig i mot som Frelseren (Messias (heb.)/Kristus (gr.). Både i vårt evige liv (ånd), og i vårt daglige liv (kropp, sjel/tanker/følelser).

Derfor kan jeg med lettelse si: Ingenting vil jeg ta ære for ved min egen kraft, for jeg faller så fort gjennom. Men det gjør ikke min Pappa!

Som det sies i Rom 8:1-2: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov (BGO: kjøttet).

Så syng en ny sang for Herren i dag, for Han har gjort under (Salme 98:1)!

forkortet versjon publiseret ved www.dansforjesus.no

A Yoga Moms Work out!

Its all about the inner Peace, sisters!

Breathing this in:
Acceptance
Is the answer to all my problems today.
When I am disturbed, it is because I find some
person, place, thing or situation - some fact of
my life unacceptable to me and I can find no
serenity until I accept that person, place,
thing or situation as being exactly the way
it is supposed to be at this moment. Nothing,
absolutely nothing, happens in God's world by
mistake; unless I accept life completely on
life's terms, I cannot be happy. I need to
concentrate not so much on what needs to be
changed in the world as on what needs to be
changed in me and in my attitudes.

Jo Ann Bauer, Holy Yoga.

Why would God care about my butt and my gutt?

Revelation Fitness

Why would God care about my butt and my gutt?

Francesca Battistelli "Be born in me"

Francesca Battistelli "Be born in me"