http://www.youtube.com/watch?v=ZyhrYis509A
Jeg vokste opp på 70-tallet, der Barbie avspeilet 50-tallets idealer av Miss Univers og den «perfekte husmor». Idealer som møttes i en fatal sammensmeltning rundt den 2 cm smale midjen hennes. Men jeg hadde bare én Barbie. Jeg hadde riktignok en annen dukke som het Diana. Problemet var at hun var mørk og så nesten normal ut, og under lek ble det alltid heftig krangel om dukkene.
Gjennom Barbieidealet hadde det allerede i barndommen fått feste
seg en rå løgn; et umulig skjønnhetsideal, der Barbie ble et bilde på en begrenset
ressurs og et uoppnåelig ideal. I realiteten er hun enda en falsk representant for kjærlighet, samt på hva som er kilden
til kjærlighet.
Kjærlighet kan ikke hvile på et perkeft ytre, for vårt ytre står i kontinuerlig forfall. Dette blir noe som bygger på en betinget kjærlighet: Å måtte holde "high maintenence" på et ytre i stadig forfall for å oppnå andres anerkjennelse. Dette skaper frykt for å vise hvem man egentlig er, og fører til at man aldri tørre å slippe noen inn på seg for ikke å bli "avslørt"! En kvinnelig Don Quijote i døgnkontinuerlig arbeid...
Kjernen er altså løgn, der frykt for andres tanker og meninger om
en selv blir underliggende motivasjon. Et brutalt åk, der
et sammenlikningsuhyre styrer ord, tanker og handlinger (Joh 10:10).
Det er noe av dette som Jesus adresserer i Luk 6:41. Der vi
skynder oss å se flisen i andres øyne, i redsel for avsløring av bjelken i vårt
eget. Denne opphøyelse av oss selv på bekostning av andre er i realiteten en desperat
handling. Paulus sier også i Gal 6, om å gå ydmykt frem i korreksjon. Rundt
neste sving kan det være oss selv dette gjelder. Vi er rett og slett ikke så
Barbie som vi tror!
Men vi er jo oppfostret til et liv av gjøremål og ytre prestasjoner! Noe av det vanskeligste å tro er at Gud elsker oss uavhengig av vårt ytre, men ser på oss i ånden. Det er kanskje fordi vi oppfatter Gud som et menneskelige vesen, og sammenlikner Ham med hvordan våre egne tanker, ord og handlinger fordømmer oss selv eller andre. Sannheten er at fordømmelse er ikke Guds arena.
Dette har jo ikke noe godt i seg. Derfor vil våre tanker, ord og handlinger alltid være en vei for Satan - heb.Anklageren - til å trekke oss ned i fordømmelsen. Djevelens rett til å anklage oss er derimot tatt bort gjennom Jesus, men han er en frekk fant; han prøver på alle måter å binde oss i våre svakheter og nederlag. Gjennom tradisjoner, ideologi, kultur, religion - ja, han opererer gjennom alt som har med mellommenneskelige bånd å gjøre. Uoppnåelige Barbie-idealer er en del av denne taktikken og løgnen, som vi så lett faller for.
Men vi kan hvile, og puste lettet ut! For vi er allerede elsket i Jesus Kristus, vi er allerede godkjent ved Ham og Hans gjerning (Ef 1:6)! Den som er kilden til denne uforpliktende kjærligheten, Han som har godkjent oss, er vår Pappa Gud! Hans kjærlighet er i tillegg utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom 5:5)!
Vår kropp er dermed dyrbar og noe som skal ivaretas med omhu, fordi den er Den Hellige Ånds tempel (1.Kor 6:19-20) og vi er skapt i Hans bilde (1.Mos 1:27). I tillegg er vi i Kristus Guds barn, en relasjon som går mellom vår ånd og Guds Ånd. Ikke gjennom hva vi gjør eller ikke gjør! Å ære kroppen og tankene gjennom kraften av Guds levende Ord, gir visdom til å behandle oss selv og våre medmennesker på en verdig måte - som Guds enestående skapninger!
Guds verden er på denne måten radikalt anderledes, og setter verdens idealer gjennom gjøremål på hodet! Gud, ved Jesus, er rett og slett Kjærligheten inkarnet i et menneske - som har godtatt oss i kjærlighet og uten betingelser. Og kjærlighet bærer liv. Derfor hører heller ikke frykt og fordømmelse noe sted hjemme i Guds verden. Frykt skaper død, og ikke liv.
Vi kan altså proklamere at vi slett ikke er "a Barbie-girl", men et elsket barn av Gud. Våre handligner og ytre står ikke til vurdering, men det Jesus allerede har gjort for oss: Nåden i egen person er gitt til hele verden (1.Joh 2:2) og kan tas personlig i mot som Frelseren (Messias (heb.)/Kristus (gr.). Både i vårt evige liv (ånd), og i vårt daglige liv (kropp, sjel/tanker/følelser).
Derfor kan jeg med lettelse si: Ingenting vil jeg ta ære for ved min egen kraft, for jeg faller så fort gjennom. Men det gjør ikke min Pappa!
Som det sies i Rom 8:1-2: Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov (BGO: kjøttet).
Så syng en ny sang for Herren i dag, for Han har gjort under (Salme 98:1)!
forkortet versjon publiseret ved www.dansforjesus.no
Innlegg
